Min Camp 1, del 87

Jeg sukket hørbart og gned nesen.

-          Jeg vet ikke. Det er mulig jeg likte deg bedre da du var sosialt inkompetent og sykelig servil. Men det er fint å se deg. Bli med inn.

Vi åpnet hver vår Dahls og lot sukket fra korken gi gjenklang i de nakne glassfiberveggene mens vi tenkte på vårt maskuline brorskap. Så åpnet jeg det, og tok ut en whisky og to glass.

-          Vogna er ny, men brorskapet har du enda, sa René og nikket.

-          En liten reserve må man ha, bekreftet jeg.

Han holdt opp en hånd og viftet avvergende.

-          Jeg tror jeg må takke nei til spriten. Jeg skal holde grilloppvisning på Elvebakken Storsenter i morra klokka ti. Må opp dit og rigge gass på morrakvisten.

Jeg så på mannen jeg tidligere hadde kalt en venn, som nå åpenbart hadde forlatt det kall som lyder fra skrallingen av nasjonens grillrister og latt seg sluke av markedskreftene.

-          Husker du før? Da grilla du fordi det betød noe. Hør på deg nå.

René slo ut med hendene.

-          Hva skal en gjøre? En mann må tjene til livets opphold. Det samme gjelder deg, for øvrig. Hvis du ikke begynner å tenke litt bissniss her nede, går det filleveien.

-          Filleveien? Hva er det slags dusteuttrykk?

-          Det er vel et helt vanlig uttrykk.

-          Det betyr ingen ting som helst. Filleveien? Hvorfor ikke si “til helvete” som normale folk? Eller har du blitt for fin til det?

-          Jøss, slapp av. Jeg skal ta den drinken likevel.

Jeg skrudde av korken slik man skrur av korker når ens beste venn har forlatt en enkel og jordnær tilværelse som kotelettalent og solgt sjela til grillsausindustrien. I det samme spratt Jenta i Gul Regnjakke ut fra skapet og gurglet med strupen hun ikke hadde.

Min Camp 1, del 86

-        Jaha, sa min mor, som om mine plager med mytologiske skapninger skulle ha vært et lite utslett på underarmen.

Jeg sa at vi sees sikkert til jul, og hun svarte at vi får se.

-        Det skal være et stort juleselskap hos naboen her nede, herr og fru Hagen. De får flydd nedover et juletre og allting. De har fått slakteren her nede til å begynne pinnekjøtt-produksjon, men vi får nå se, hahaha, det blir vel med chili og hvitløk, ha ha ha.

Hun hostet stygt. Jeg lot som jeg var imponert. Takknemlig registrerte jeg at en svart pickup med sotede ruter kom nedover den humpete grusen fra hovedveien, og unnskyldte meg.

-        Din far hilser, sa hun.

Jeg la på. Bilen stanset foran resepsjonen, men rullet ikke ned vinduene. Jeg sto først og støttet meg på snømåkeren en stund og forsøkte likesom å ignorere den, råflott og jålete som den var, men da det ikke hjalp, gikk jeg rundt til førersiden og banket på. Jeg så meg selv i glasset mens det rullet sakte ned, et fremmed og flatt ansikt, med stadig voksende nese.

-        Hei, sa René Torberg. Han gliste og klappet på det skinntrukne rattet.

-        I helvete. Er det deg? Hvor har du vært? Og hvordan har du fått råd til en sånn bil?

René klarte nesten ikke å stokke ordene, så ivrig var han etter å forklare. Det viste seg at av gjestene fra den foregående sommeren var sjef for en supermarkedkjede, og han hadde fortapt seg fullstendig i Renés penslede sommerkoteletter. Han hadde ringt utpå høsten med et bissnissforslag, og sammen hadde de utviklet konseptet for en grill- og livsstilssaus som hadde tatt helt av på markedet. Den fantes i seksten varianter med varierende poseringer fra René på etiketten. Han var nå kjent som ”Grillfyrsten”, med det tilhørende slagordet ”Chill med grill”. Den første kokeboken var på trappene, en utgivelse som kombinerte frigrilling med det beste fra yoga, epleeddik-dietten og scrapbooking. Forlaget hadde bestilt et førsteopplag på 150.000 eksemplarer.

-        Alt jeg trenger å gjøre er å stå med redskapen sånn, sa René og grep en gigantisk, forniklet stekespade fra passasjersetet, holdt den som en slaktekniv i neven, løftet øyebrynene og smilte med tennene blottet. De hadde blitt bleket, og skinte i vintersolen som på en nyoverhalt Premier League-spiller.

Min Camp 1, del 85

Jeg fordrev tiden med å måke foran resepsjonen, og fant en viss, nummen glede i å komme over pappen fra en sekspakning sommerøl under det massive snølaget. Jenta i Gul Regnjakke satt fremdeles i skapet i Cabbyen. Det virket som hun var tilfreds med det, og det slo meg hvor mye bøtteskapet faktisk minnet om et gravkammer, bare varmere og med flere mopper og tilårskomne kluter.

Det plaget meg at Fosse plutselig syntes å ha gått lei min grenseløse stakkarslighet, han som var min eneste klippe i dette kaoset. Hvor skulle jeg vende meg nå?

Et umulig alternativ presenterte seg i form av mobiltelefonen som ringte. Det var min mor. Hun ringte fastlinje fra Torrevieja i Spania og ville vite hvordan det hadde gått med fjorårets regnskap. Ikke noen familiære dikkedarer, alt hun ville vite var hvordan forretningen gikk, om jeg gjorde noe overskudd, om jeg var i stand til å utmerke meg på noe annet vis enn med den uovertrufne ynkelighet jeg fremviste i alle sosiale sammenhenger.

-        Ja, mor. Det går fint, sa jeg resignert.

-        Hva da fint? Hva betyr fint? Har du røde eller svarte tall?

-        Det kommer litt an på.

-        An på hva?

-        An på hvordan du leser dem. De rene fysiske manifestasjonene av tallene per se er kanskje røde, men da innberegnes ikke det frigjørende potensiale som camping har for menneskeånden, og den raske, og spør du meg, helt nødvendige, nedbryting av kunstige finkulturelle barrierer som sperrer for meningsutveksling. Kraften som ligger i de rent folkelige kulturuttrykk, la oss si grillpils og banjomusikk, kan ikke overvurderes, selv om sistnevnte kan sies å ha fått en revival i de mer åndelige kretser de siste årene, gjennom cowboymusikk fremført av amerikanske akademikerbarn som romantiserer folk-tradisjonen på en måte som for fremtiden vil stå skrevet som ett av de sørgeligste kapitler i istykkerplukkingen, nei, massakren av de mer genuine kulturelle uttrykksformer.

-        Jaha, sa hun bare, og jeg hørte at hun vendte seg bort fra telefonen og trakk inn den rimelige, tungt parfymerte ferdigsigaretten fra taxfreebutikken.

-        Ellers er alt som vanlig. De onde veganerne lar meg være i fred så lenge. Varulven kommer snart. Og zombien sitter trygt i skapet.

Hun blåste ut fete røykringer fra balkongen over strandpromenaden i Torrevieja, tittet kanskje med plirende griseøyne på noen unge gutter som spilte volleyball på stranden, og manglet helt, fullstendig, absolutt, den minste forutsetning for å se verden fra utsiden av seg selv.

Min Camp 1, del 84

Rush kom logrende inn døren og stilte seg straks foran skapet med et likesom forvirret uttrykk. Han været i luften slik han gjør når jeg nettopp har fylt matskålen. Jeg ba Knaus Ove skynde seg. Han la på. Hunden laget en hul pipelyd som på mer enn en måte minnet om Maria Arredondo. Jeg tok tak i halsbåndet hans.

-        Ja, det er en død pike der inne. Død og nesten litt spekeskinke-aktig. Men hun er ikke middag.

Han stirret bedrøvet på meg, med de tunge øyelokkene bevrende som to fat med aspik i baksetet på en gammel Opel langs de verste delene av E39. Jeg tok tak i det lange ragget rundt den glinsende snuten og gnukket den mot min egen nese. Han klynket bedende.

-        Neineinei, bofselofsemofse. Ikke spise den døde beef jerky-piken. Ikke momselomse på knuspeknasebarnet. Ingen zombiesnacks på snuten. Skjønner du?

Han ble sittende foran skapet med hodet på skakke mens jeg ringte Fosse for å fortelle hva som hadde skjedd. Det var ikke lett å snakke med ham i telefonen, jeg trengte de tolkningsmuligheter som ligger i et ansikt for å skjønne de korthugde setningene, de halvt lyriske gjentakelsene som var svar på helt andre spørsmål, spørsmål som kun fjorden på hans hjemsted kjenner. Litt som dialogen i en skittenrealistisk norsk tv-serie, altså.

-        Jeg vet ikke om jeg orker dette lenger. Jeg er, ja, rett og slett redd.

-        Frykt er vegen til den mørke sida. Frykt fører til sinne. Sinne fører til hat. Hat fører til liding.

-        Hva er det du prøver å si?

-        Alltid i rørsle, er framtida.

-        Hæ?

Han trakk pusten dypt der oppe på åsen, og slapp den ut i et overtydelig sukk gjennom mobiltelefonen.

-        Eg er vel for faen ikkje far din! Det er ikkje mi oppgåve å fortelle deg kva eg meiner! Finn ut av det sjøl!

 

Min Camp 1, del 83

Knaus Ove instruerte meg i å ikke slippe henne ut av skapet før han kom, uansett hva som hendte, med et langtrukkent trykk på u’en,. Jeg spurte hvor han var.

-        Stockholm.
-        Tuller du? Det er jo sju-åtte timer herfra.
-        Lengre.
-        Hvorfor lengre?
-        Jeg må vente med å gå ut. Det er den tiden i måneden.
-        Hva mener du?
-        Jeg har en manikyr-utfordring.
-        Hæ?
-        Jeg har besøk av Tom Sellecks rabiate storebror.
-        Har det rabla for deg?
-        Jeg har et problem med hårballer! Jeg har en ubendelig trang til å tisse på lyktestolper!

Det gikk endelig et lys opp for meg.

-        Kunne du ikke bare si det? At du er forvandlet til varulv?

Kraftig hysjing fulgte, og stemmen hans ble dempet til en knapt hørbar hvisking.

-        Jeg blir avlyttet, skjønner du ikke det? Noen er på linja. De har vært der i ukesvis.
-        For noe tull.
-        Det er sant. Det er dem. Sæterbakken og Kjærstad. De har ikke gitt seg. De er etter meg hele tiden. FAEN TA DERE, ropte han, og røret ble fylt av en lyd som ikke kunne være annet enn en varulv som klasket mobiltelefonen mot en modernistisk skulptur av en overgjødd and.

-        Slapp av, prøvde jeg meg.
-        Slappe av? Slappe av når det eneste du vil er å være helt anonym og vanlig, og du til stadighet våkner opp og ser ut som en eksplosjon i kostymelageret til ”Grimm og Gru”? Slappe av når din eneste billett ut av dette, en Jente i Gul Regnjakke, befinner seg i bøtteskapet til en helt anonym og vanlig campingfyr som tror han er Jedi-ridder?

Jeg syntes han begynte å lyde nedlatende igjen, på sitt Gründerløkka-aktige vis.

-        Tror og tror. Campingånden er det som gir en Jedi hans kraft. Det er et energifelt skapt av alle levende ting. Det omgir og gjennomborer oss. Det binder galaksen sammen.

Han ble stille et øyeblikk.

-        Det hørtes ut som noe jeg kunne ha skrevet i min storhetstid, sa Knaus Ove mutt.

Min Camp 1, del 82

Det første jeg gjorde da vi kom tilbake til Cabbyen, var å spjelke kroppen hennes i gaffatape. Slik som hun så ut, rasert og forråtnet og elendig, var det like utenkelig at hun skulle vare vinteren ut som at fyren i en sommerisolert ’84 Bjølseth nede ved elva skulle våkne uten å være frosset fast i veggen. Jeg passet på å gi henne en viss bevegelighet i det som var igjen av leddene, men bortsett fra det surret jeg i tykke lag, seks ruller til sammen, en hobbymekanikers effektive mumifisering. Etter hvert ble hun like tykkhudet som en av disse umenneskelige tingene som sitter i skranken hos SAS på Gardermoen.

Hun satt helt stille mens jeg drev på. Jeg stusset ved at det ikke gjorde meg noe lenger, verken synet eller lukten. Det lå en slags meditasjon i dette arbeidet, de gjentagende rrrritsj og sirkelbevegelser, som gav en håndgripelig og meningsfylt lise for min eksistensielle kvalme.

Da jeg var ferdig så hun ut som en rar liten robot, bortsett fra ansiktet, da, som bare var halvt skjult under den store gule regnhetten. Jeg hektet en av de mindre verdifulle Liverpool-vimplene ned fra veggen og hang den som et slags slør foran neseresten og de skjeve tannstumpene. Bare de tomme øyehulene syntes nå, selv om de antakelig ikke tjente noen praktisk hensikt.

Jeg ryddet unna noen Reebok-bukser som ikke så like komfortable og fine ut som før, de hadde snarere fått en ueffen symbolsk egenskap ved seg, noe emment og bent fram forkastelig som jeg ikke kunne plassere, og plasserte henne i langskapet. Det neste jeg gjorde var å ringe Knaus Ove. Han gikk fullstendig av skaftet, og liret av seg noen lange aaah og åååh og et assortement av ah og oi, før han rundet av med et langt aiaiaiai og omsider begynte å gi litt mening.

-        Har du henne? Der? Jenta i Gul Regnjakke?

-        Ja. Men hun er ikke så gul lenger.

-        Hva mener du?

-        Hun er mer…metallic. På en readymade, found art-aktig måte.

-        Ah. Din eksistensielle forvandling er snart komplett, hører jeg. Du er snart kvitt din folkelige ham. Tør jeg foreslå hjemmelagde knekkebrød til kveldsmat? Med Salma-laks?

-        Faen ta deg, Knaus Ove.

Min Camp 1, del 81

Åh, hvor dårlig stilt er man ikke om man lar seg berøre av zombiegråt? Hvor utsultet er man ikke på mellommenneskelige relasjoner når selv en vandøds klagende hulken biter en i hjertet og tvinger en til å stanse i den kolde sne og tvile, til å veksle dømmende blikk med sine indre demoner, til å vende om selv om det bare er få minutter til dommeren setter i gang en avgjørende Liverpool-kamp på tv?

Dit har jeg sunket. Dit har min mors manglende kjærtegn ført meg.

Jeg vasset gjennom snøen mot den gule prikken oppe i bakken, og for hvert skritt jeg tvang meg til, avtok lyden. Da jeg sto ved siden av henne var gråten bare en jevn sutring, nesten menneskelig i sin barnlige weltschmertz. Når hun lå slik, med ansiktet ned, kunne hun ha vært hvilken som helst liten jente. Noe i meg bød meg legge en hånd på skulderen hennes, men faktum var at skulderen på sett og vis manglet mange av de skulderaktige egenskaper som man forutsetter eller i det minste ønsker når man skal trøste noen, for eksempel en fin avrundet bue og ikke en masse benpiper som stikker ut av et hull i regnjakken.

-        Jeg skulle ha sagt, likesom, kan du forstå meg? Jeg mener ikke rent syntaktisk, altså, selv om det også kunne være tilfelle etter at jeg har ervervet en plutselig hang til innskutte bisetninger etter at den forbaskede varulven smittet meg, men jeg mener mer på det tonale og hermeneutiske plan, gir mine ord noen mening, dirrer det noen streng av forståelse i ditt sinn når jeg ytrer meg i ditt nærvær?

Gråten stilnet helt. Den lette snøen som ellers burde ha smeltet av kroppsvarmen hadde lagt seg i fonner om ansiktet og hetten, og dekket det helt. Sakte begynte den å løsne, taggete bruddflater løp gjennom det hvite, og hun hevet hodet. Ansiktet, som jeg aldri skulle bli helt fortrolig med, men som i sin avskyelighet likevel snart skulle vekke urgamle følelser i meg, på mange måter likt en Stressless, brøt ut i et slags smil av frittliggende sener og brunt gørr.

-        Pappa, sa hun, denne gangen med en klar og mild ungpikerøst.